HVIS BARE ALLE VAR SOM OSS

03.10.2017 - 08:50 Ingen kommentarer

Et spørsmål flere og flere stiller, er hvorfor vi skal være sosialkontor for andre land og folk, forsørge og forsvare de som ikke anerkjenner vår moral og kultur som er tuftet på et felles arbeid, tro på fred og velstand for fremtiden?

For å finne svaret på dette, må vi diskutere med oss selv. Veie for og imot og stille nye spørsmål som kan være både brutale og kritiske for å finne svar.

La vi ta utgangspunkt i vår egen fortid med uro og kriger i Europa. Vi har kjempet innbyrdes og med de utenfra siden før Vikingtiden. Vi har fordelt land mellom oss og utviklet oss til å kunne leve sammen med andre nære kulturer. Vi trenger ikke en liste over konflikter og kriger her. De finnes i grunnfagene i skolen og historiebøkene som vi har lest alle sammen. Oppsummert kan vi si at først ganske nylig, i et historisk perspektiv, fikk fred og ro i vår del av verden. Den vestlige verden. Denne freden er noe vi har skapt og forsvart selv. Vi har kjempet, ofret liv og betalt vår skatt. Vi har vist omtanke, delt bekymringer med hverandre og skapt et levesett tuftet på demokrati og en sunn moral. Når demokratiet endelig begynte å fungere på fredelig vis med like lover for alle, ble vi angrepet av terrorister fra stort sett, Midtøsten. Vi ble utsatt for flykapringer, hendelser i München, Lockerbie, Brussel, Paris, London, Stockholm og så videre.

Hvorfor angripes vi?
Er skylden delvis vår egen og et resultat av vår suksess, fordi vi i vår iver etter velstand har tatt oss litt for mye til rette i andres land og selv prøvd å påtvinge dem vår kultur? Vi fra Europa har jo vitterlig lagt under oss store områder og gjort dem til «våre» opp gjennom historien. Vi har hatt kolonier i alle verdens hjørner. I Midt Østen, Afrika, Asia og Sør-Amerika. I land som vi etter å ha trukket oss ut i fra, har knyttet handelsavtaler med for å kunne gi dem «hjelp». Folket der har ikke nødvendigvis fått det bedre fordi vi i vesten har gått inn med teknologi og penger. De ikke har endret sitt eget styresett og har ikke noe reelt demokrati i disse landene det er slikt bråk i.

Så, er det vår skyld at vi blir angrepet? Nei, det er det ikke. Det kan det ikke være, fordi ingenting forsvarer å drepe uskyldige mennesker. Der flyktningene og lykkejegerne kommer fra nå har de aldri evnet å bygge opp rettigheter innen utdanning, helsebehandling, fagforeninger, ferie, skattesystem, politi, rettssystem og lover, slikt som gjør at vår moral og kultur kan fungere i et rettferdig system, formet og bestemt av oss som bor her. Samtidig må vi også huske at alle vestlige land ikke har trukket seg ut, men ennå utøver en slags kolonisering på jakt etter ressurser og makt. Spesielt USA, som under en slags selvpålagt rettferdiggjøring fremdeles «styrer» i fremmede land og opptrer som et verdenspoliti og egentlig bare er der for å ha makt over ressurser. Også Kina og Russland gjør dette aktivt. Som vi andre også gjorde før og har sluttet med. Eller har vi sluttet, egentlig? Kaller vi det ikke bare for handelsavtaler og fortsetter nesten som før, uten å være høylytte, true og tvinge. Så hvorfor angripes vi her i Europa så ofte av terror, i forhold til USA, Kina og Russland? Er vi for lettlurte, styrt av snillisme, våger ikke å ta til våpen og skal absolutt forstå at «de må da få bevare sin kultur, her hos oss»?

Når noen sier at vi kan hjelpe dem der de er, så reiser det også spørsmål. Fordi det er nettopp det vi har mislykkes med så lenge. Kanskje vi skal slutte å sende denne nytteløse «hjelpen»? Den hjelper jo ikke langsiktig. Norge har sendt penger til fattige land i flere tiår. Milliarder. Har det hjulpet? Nei, ikke noe særlig. Klart, når det gjelder små enkeltprosjekter har det hjulpet. Men de store og nødvendige omveltningene har det ikke blitt. Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg tror at hvis det var en suksess så hadde vi hørt om det. Sannheten er vel nærmere at vi for lenge siden har gjort det til en vane for dem å ta imot penger fra oss. At våre penger har blitt en del av deres statsbudsjetter og at de uten en real oppvask hjemme hos seg selv aldri vil klare seg selv uten å rydde opp i eget land.

Det er jo noe enhver med litt gangsyn kan se. Jeg hørte om brønner som skulle graves i Afrika da jeg var en liten naiv guttunge. De graver brønner for hånd ennå. Det vises reklame på TV, om at jeg kan sende penger på SMS til så og så mange brønnprosjekter. Sier ikke det at utviklingen totalt har stoppet opp og at pengene ikke hjelper? At vi gir bort penger helt nytteløst, som vi gjerne skulle hatt til bedre veier, behandling av narkomane, eldre og for å hjelpe de over hundre tusen som lever under den europeiske fattigdomsgrensen og de som står årevis i helsekøer og mister både karriere og sosiale verdier, her i vårt eget land? Det kan se ut som mesteparten av pengene kastes fullstendig bort i et slags runddanssystem, der den ene korrupte lederen etter den andre kan sette dem inn på konto i et skatteparadis og leve lykkelig i mange mange år etterpå. Men nok om det. La vi tenke alvorlig på hvorfor vi skal eller ikke skal ta imot og gi til dem som nå mer enn gjerne vil strømme innover grensene våre, for å ta del i det som må se ut som et slags overflodshorn fra et eventyr.

Hvorfor skal vi gi bort de fordelene vi har opparbeidet oss til de som kommer? Hvorfor skal vi ta imot dem i det hele tatt? Er det ikke historisk riktig av oss å ta imot kvinner, barn og gamle i en periode og sende de som kan kjempe for sitt land tilbake? Burde ikke dette være et krav i den avtalen EU har skrevet med Tyrkia for eksempel? Tyrkia, som tar imot så mange og forventer at vi skal ta imot dem etterpå. Burde ikke de utdannede og stridsdyktige sendes tilbake for å ta kampen for sitt eget land? Er det ikke slik vi som folk har fått vår velstand, ved å kjempe for den, dø for den? Og det slettes ikke alltid frivillig, men tvunget til det av våre egne styresmakter som vi selv frivillig har valgt, hvis vi ikke vil kjempe. Skal vi behandle andre bedre enn oss selv, som har verneplikt og risikerer krigsrett og straff hvis vi ikke møter opp til den plikten vi har til å forsvare landet vårt?

Vi kan ikke være sosialkontor for alle som vil til Europa

Det vil ruinere vår velstand som vi har kjempet for. Det er mange som slettes ikke startet i arbeidslivet i tenårene for at det de arbeidet for skal gis til andre enn våre etterkommere og vårt land. Høres det veldig nasjonalistisk ut, alt dette? Nei, det gjør ikke det. Fordi selv om vi har skapt et demokrati og moralske regler vi har valgt å leve etter, så må alle bidra med å ta kampen for å bevare vår felles fremtid, også de som har innvandret til landet vårt. Det kan ikke finnes unntak, fordi velstanden og utviklingen da vil stoppe opp.

Vi kan ikke forskjellsbehandle hvis vi mener alvor med at alle er like for loven. Ikke glem at Norge først i sekstiårene begynte å komme ovenpå etter krigen. Vi ryddet jorder, fisket og fant olje til vi fikk velstand. Det er bare litt over femti år siden vi var et av de fattigste landene i Europa. De som tror at NAV, veier, strøm og telekabler har vært her lenge, må tro om igjen. Veier ble bygget på dugnad og telefonstolper ble reist av folket ute i bygdenorge. Det ble organisert dugnader over hele landet for at vi skulle reise oss. Små elver ble demmet opp og omgjort til kraftverk i kommuner og bygder. Det er først de siste tretti årene at ting har endret seg drastisk at vi kan ha penger på bok i utlandet. Tretti år er ingenting i denne sammenhengen. Les litt historie dere som ivrer slik for å dele alt vi har. Tenk litt på hva og hvordan deres foreldre og besteforeldre skapte, for livet dere har i dag.

Skal vi som bor her fra før betale for de som kommer, eller skal det finansieres på andre måter? Hvis vi bruker mer oljepenger blir det i realiteten en utsettelse av den reelle finansieringen, fordi vi vil mangle statlig inntekt i form av skattepenger når vi ser noen tiår fremover. Vi kan kutte i offentlige utgifter, enten gjennom reduserte velferdstjenester eller stønader og dermed få dårlige velstand for alle. Eller det som er mest reelt, øke skattesatsene. Faktum er at den som jobber produserer inntekter for det offentlige. Direkte skatt på arbeid, arbeidsgivergiveravgift, trygdeavgift og indirekte gjennom forbruk. Slik bidrar vi felles til velferden vi har. Utfordringen fremover er at flertallet av innvandrerne vil komme fra underutviklete land i Afrika og Asia, grupper som i dag har lavere yrkesdeltakelse og lavere utdannelse. Den innvandringen vi får framover vil være dominert av folk som betaler vesentlig mindre i skatt enn det de mottar av offentlig midler, skattefinansiert velferd, enten det er skole, utdanning, pleie og omsorg eller kontantytelser.

I følge Statistisk sentralbyrå, vil hver eneste person i Norge få en skatteøkning på kr 10.000.- i året som følge av innvandring innen år 2100. Da vil befolkningen generert fra innvandring fra 2016, ha økt med 4,1 millioner. En familie på fire vil få en årlig skatteøkning på kr 40.000.- Og dette gjelder alle, enten de er innvandrere eller ikke. Problemet er at mange ikke jobber og dermed bruker alle andres penger for å leve. Løsningen, men også et nytt problem, kan være at vi faktisk får bruk for alle de høye utdanningene vi sitter med her i landet. At vi kan utvikle grønn teknologi og selge energi til utlandet når oljen er borte, skape industri med robotiserte løsninger og la de produsere for oss. Arbeidsledigheten vil da bli større, men inntjeningen kan bli stor nok til å kunne betale ut borgerlønn, slik at alle klarer seg. Men en slik løsning vil samtidig skape større klasseforskjeller, fordi noen har arbeid og andre vil aldri få arbeid, fordi den teknologiske utviklingen reduserer menneskelig inngripen og nødvendigheten av selve arbeideren. Innvandrerne ville da kommet enda lenger ned på den berømte samfunnsstigen, fordi en borgerlønn må være forankret i en statsborgerstatus.

Kanskje ville de pengene som vi har sendt og fortsatt sender til underutviklede land kommet til nytte da, fordi de kunne være en del av den utviklingen. Nå henger de etter fordi despoter og andre tar de pengene og ikke utvikler noe som helst. De ville kanskje ha befunnet seg i en industriell fase mens vi er i en robotfase og hatt arbeidsplasser og eksportvarer som vi kunne kjøpe til våre grønne utbygginger. De ville ikke ha trengt å flykte, fordi samfunnene deres hadde utviklet seg, slik som vårt gjorde. De kunne kjempet en kamp for å få det som vi allerede har, gjennom arbeid, skole og demokrati. Å utvikle samfunn handler om å ta kampen og stå på. Å gjøre en innsats for fellesskapet.

Ikke glem de kampene vi har kjempet for den velstanden vi har, dere innvandrere som nå kommer hit og vil ha fruktene av den, kan vi si. Sannheten er kanskje at dere ikke vet om de kampene, fordi dere ikke har skoler eller historiebøker som lærer dere om verdenshistorien. Det er en del av prisen dere betaler for og ikke reise dere mot despoter og undertrykkere. Alle politiske partier i Norge er enige om at hvis dere vil komme til vårt land og arbeide, så er dere bare velkommen hvis dere aksepterer vår moral, frihet til å tro, kultur, likestilling og demokrati. Alle er opptatt av at de som kommer skal være skattytere og bidra. Vi kan ikke bare være snille i Norge og si ja til folk som ikke har et behov som reel flyktning, fordi vi skal være humane. Vi må faktisk ta alvorlig innover oss hva det betyr gjennom summen av offentlige belastninger og rettigheter vi gir for alle i dette landet.

Et vellykket samfunn

Vi nordmenn liker å tro at vi er så gode, flinke og best i verden. Ja, for det har vi lest og hørt om fra internasjonale undersøkelser og kåringer. Hvordan er det å komme hit til oss og integrere seg, når det samtidig må føles veldig alene å være omringet av mange lykkelige mennesker som vil at du skal være som dem fra første dag. Det må være noe av det mest ensomme som finnes i et samfunn og samtidig noe av det tøffeste å gjennomgå. Våre fasader og reaksjoner på vår egen vellykkethet i forhold til andre i verden må være tøft å møte for de som er utenfra. Tilrettelagte muligheter for relasjon i integreringens navn, skal skape nærhet og ikke avstand mellom folk som i utgangspunktet bryr seg om hverandre og respektere hverandres kulturer. Foruten å være verdens rikeste land utad, fremstilles vi nærmest som et paradis av velferd og solidaritet. Selvfølgelig vil de hit. Men så møter de den voldsomme og ærlige ytringsfriheten vår, men også vår nedlatenhet og erobringstrang overfor andre kulturer når vi påpeker hvor gode og flinke vi er og hvor heldige de er som fikk komme hit til oss. Nettopp fordi vi er et så vellykket samfunn, er det å være utenfor og skulle tilpasse seg, veldig mye vanskeligere enn i mange andre land som ikke skårer så høyt på vellykkethetsskalaen. Man faller dypere og gjør skammen mindre ved å holde seg til sine egne og den kjente kulturen de hadde fra før. Slik får vi gettoer som i Sverige og Tyskland som et resultat.

Når stadig flere nordmenn studerer til mastergrader, får det som tidligere ble ansett som normale, anstendige jobber tapt status. De med denne høye forståelsen og utdanningen blir en stor elite, og vi får en konkurranse med yrker vi ikke lenger vil ha og det hele blir en situasjon forkledd som en vennlig dialog, der innvandring dekker opp det i arbeidsmarkedet som mangler etter vår egen trang til å være så flinke og gode. De tar de jobbene vi ikke vil ha, men som må utføres. Når også de får seg en mastergrad, akseptabel jobb, bolig og blir som oss, er det klart vi kan ta dem inn i varmen. Bare si fra når du har den riktige kulturen og moralen på plass, så er du inne liksom. At en av de viktigste forutsetningene for og lykkes er å føle seg akseptert og inkludert, snakkes det lite om. Og at mange nordmenn i liten grad tar initiativet til å invitere inn andre utenfor sin egen sirkel. La oss da i det minste være ærlige, fremfor å gi sårbare mennesker et falskt håp. La oss våge å erkjenne at det kanskje er vi som opprettholder problemet og ikke de som faller utenfor med vilje.

Prestisjemagasinet Science Journal publiserte i 2011, verdens første internasjonale studie på sosiale normer. Det ble plassert grupper på en skala i sosial romslighet. Norge kom dårligst ut av alle landene, sammen med India, Pakistan, Malaysia og Sør-Korea. I andre enden av skalaen finner vi land som Nederland, Brasil og USA, som er flinke til å inkludere og dermed integrere. Norge stiller altfor strenge krav til personlig oppførsel og hvordan vi oppfører oss i ulike situasjoner. Dette medfører at nivået for å støte ut avvikende kulturer er veldig mye lavere hos nordmenn enn i de fleste andre befolkninger. Vi nordmenn er svært lite romslige i møte med andre kulturer. Da blir det slik at innvandrere kan leve ved siden av oss, men ikke med oss. Flertallet av nordmenn ser ut til å glemme at integrering er en gjensidig prosess, at det handler om å møte hverandre. Ikke at den andre parten skal gjøres om til en mindreverdig kopi av oss selv. Vi må redefinere hva som er en vellykket integrering og hvilke krav vi stiller til hverandre.

InterNations publiserte i fjor resultatene fra sin internasjonale spørreundersøkelse, der de undersøker forholdene for innvandrere i over seksti ulike land. Norge scorer høyt på spørsmål som omfatter familieliv, men havnet helt nederst for innvandrere som prøvde å finne sin plass i samfunnet. Føle seg velkommen, Nordmenns vennlighet og hvor lett det er å stifte vennskap med oss. I Norge er det altså lite rom til å kunne forme sin egen identitet som innvandrer, men lett å presses inn i den altfor trange standardmalen som vi lever etter, på våre vilkår. Det er dermed også vanskeligere å finne glede og verdi i det som betyr noe for innvandrerens selvfølelse. Det høres ut som om vi i Norge sier at vår holdning er som Tante Sofie sier i Kardemomme by. Hvis bare alle var som oss, så ville alt bli bra.

Hvis du er innvandrer og ikke helt har klart å integrere deg ennå. Gå ikke foran oss, selv om du får sjansen til å utnytte våre velferdsgoder. Lev i Norge på de vilkårene vi skapte lenge før du kom. Arbeid, betal skatt, lær språket, forstå og respekter vår kultur, kjemp og krev din rett til å delta i samfunnet og arbeide på like vilkår som oss. Hvis ikke kan du like godt reise hjem igjen, fordi du aldri vil bli integrert.

Det er nemlig mot normalt for oss nordmenn å endre oss. Vi er som vi er fordi vi har skapt det vi har selv.

Vidar H. Andersen.

 

 

#innvandring #norsk #nav #motnormalt #vidarhandersen #asyl #lykkejeger #asyl #flyktning

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits